Kommunikasjon med barn er lærerikt og fint, og gjennom lek og kreativitet kan vi sikre gode læringssituasjoner omkring samspill og samtykke.

Det er viktig å være bevisst på hvordan barn leker sammen, å lære dem å tåle avvisning, og tillate barn at de noen ganger avviser andre barn eller voksne. Det kan være fint å øve på at man avviser handlingen og personer.

Det kan man for eksempel gjøre gjennom å hjelpe barna med å formidle at de akkurat nå ikke vil leke. Snakke med barn som blir avvist om at de sikkert får leke med de andre barna senere, si at «jeg forstår godt at du synes det er dumt og blir litt lei deg, men sånn er det noen ganger, og det kommer til å skje igjen i livet.»

Dette gjelder selvsagt ikke om barn som av ulike grunner aldri leker med andre barn, som alltid utestenges eller mobbes. Her må man kartlegge og finne ut hvordan barnet kan hjelpes og lete etter grunner til hvorfor det er slik.

Det blir ofte snakket om samtykke i forbindelse med seksuell aktivitet mellom voksne, men samtykke er noe som bør være til stede i alle menneskelige relasjoner, også mellom barn og voksne. Barn må lære at ingen har lov å ta eller å stjele klemmer. Alle bestemmer selv om, når og hvem de vil ha klem av. Barn må lære å tåle avvisning og at det også er lov til å avvise. Hvordan skal de ellers forstå at store barn og voksne ikke har lov til å ta på dem eller tvinge dem til å gjøre handlinger de ikke ønsker å være med på?

Gjennom kunnskap og øvelse blir barn i større grad i stand til å si ifra om at det skjer et overgrep. Ved å kontinuerlig øve disse ferdighetene i ulike situasjoner kan barna også bli bedre i stand til å kjenne igjen tegn på at andre barn er ukomfortable.

Mange barn sier ikke noe fordi de synes det er veldig flaut og ekkelt det de har opplevd, eller de utsettes for trusler. De får vite at de ikke må fortelle det til noen, det som skjer skal være barnet og overgripers hemmelighet.

Vi må snakke med barn om trusler, gode og vonde hemmeligheter, berøringer og opplevelser, og at de må si fra til en voksen de kjenner, helt til de finner noen som tror dem.

Det hjelper veldig sjelden at et barn sier nei til en person som har bestemt seg for å begå overgrep. Da holder de for munnen til barnet, eller ber det holde kjeft eller være stille. Og de fortsetter oftest med overgrepet.

Refleksjonsspørsmål: Hvordan kan du snakke med barn om hva samtykke og mangel på samtykke er? Hvordan kan du lære dem å formidle noe om gode og vonde hemmeligheter, berøringer og andre opplevelser? Hvordan kan du vite at barnet forstår hva du snakker om?