Denne kronikken ble først publisert på PanaromaNyheter.no fredag 16. juni.

Vi er inne i juni, årets skeive måned, der vi feirer mangfold og kjærlighet. Og det har vel aldri vært tydeligere i Norge med flagg og regnbuer overalt, både i virkeligheten og i sosiale medier.

Men opptakten til juni har så langt vært preget av mye annet enn feiring. Ved månedens inngang signerte Ugandas president en lov som bare kan sammenlignes med det vi kjenner fra middelalderen, blant annet med dødsstraff for homofile som har gjentatt sex med en de er glad i.

Samtidig er det mindre oppmerksomhet på alle de positive endringene i verden, som burde fått mer oppmerksomhet. I løpet av det siste året har hele fem land, inkludert Cuba og de siste delene av Mexico, åpnet opp for likekjønnet ekteskap. Det gjør at det nå er 34 land der denne muligheten eksisterer. Fem land i Det karibiske hav og i Stillehavet, det siste Cookøyene i april, har avkriminalisert sex mellom menn.

Dermed er for første gang antallet land med forbud mot sex mellom menn under 70.

På Sri Lanka fjernet høyesterett i mai det siste hinderet for et lovforslag som fjerner forbudet mot at menn har sex med menn. Lovforbudet forventes behandlet i løpet av året med positivt resultat.

Over 1,3 milliarder kan gifte seg med samme kjønn

Ved innledningen til dette årtusenet kunne intet menneske på jorden lovlig gifte seg med en av samme kjønn.

Sør-Afrika var i 2006 det første landet i det globale sør som innførte likekjønnet ekteskap, og er stadig det eneste i Afrika. Men i mai vedtok høyesterett i nabolandet Namibia at landet må akseptere likekjønnet ekteskap inngått i andre land, noe som vil ha konsekvenser for lesbiske og homofile som vil flytte hjem til landet med sine ektefeller, som dermed får innvilget oppholdstillatelser.

Det samme har høyesterett i Nepal vedtatt. Nepal kan dermed bli det andre landet i Asia som innfører likekjønnet ekteskap, etter Taiwan. Men det er flere asiatiske land som diskuterer dette, som Thailand og Japan.

Det som skjer i Namibia og Nepal, forventes også å ha påvirkning på diskusjonene i de to landene. Nepals høyesterettsdom inneholder en anbefaling til landets politikere om å endre ekteskapsloven slik at alle blir likestilte.

Over 2,5 milliarder kan velge et tredje kjønn

Enda hurtigere har utviklingen gått når det gjelder aksept av flere kjønn. Dette var relativt utenkelig ved årtusenskiftet, og så sent som i 2002 kunne ingen få et pass med annet kjønn enn mann (M) eller kvinne (K).

Men her har utviklingen skutt fart de siste årene, særlig i det globale sør, og Norge har havnet på etterskudd både i forhold til land vi ellers sammenligner oss med, og land vi regner oss mer progressive enn.

I de siste årene har store land som Kenya, som inkluderte en «I»-mulighet for intersex, og Pakistan med «T» for transperson endret lover, slik at det nå finnes muligheter for å registrere seg som noe annet enn mann og kvinne. Sist ute var Brasil som i fjor innførte en «X»-mulighet for de som ikke ønsket å ha mann eller kvinne i passet.

Totalt kan mer enn 2,5 milliarder mennesker i verden nå få et pass med noe annet enn mann (M) eller kvinne (F), ifølge våre beregninger der vi har lagt sammen tall fra land der dette er mulig.

Vi skal feire, men kjempe videre

Det er altså all mulig grunn til å feire. Det har vært en fantastisk utvikling de siste årene, og også det siste året i forhold til skeive.

Men det er blitt tydelig at kreftene mot denne utviklingen er sterkere. Det siste året har man sett en langt mer aggressiv innsats fra motkreftene, ofte med penger fra reaksjonære russiske oligarker, amerikanske ekstreme kirkesamfunn og Midtøsten, men dessverre er det og eksempler på at bistandspenger fra progressive land går til organisasjoner som kjemper mot rettigheter.

Det er derfor nødvendig at når vi nå feirer fremgang i Pride-måneden, må det være med en visshet om at denne utviklingen nå bekjempes langt hardere og mer organisert enn tidligere. Med den suksessrate som vi har sett for skeives rettigheter de siste årene, er det ikke uventet at motkreftene slo hardere tilbake. Vi må ta den kampen og bør absolutt være i stand til å fortsette fremgangen selv om motkreftene er sterkere.

For om Uganda skal fortsette å være unntaket og ikke regelen, er det viktig at vi i Norge, som ett av landene som setter menneskerettigheter for alle fremst, stiller opp med økt politisk støtte. Og enda viktigere, med økte midler.