Det blir unektelig vanskeligere å forsvare seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og sosial rettferdighet i 2025. Ungarn har vedtatt EUs første forbud mot Pride. Storbritannias høyesterett har effektivt avgjort at transkjønnede kvinner ikke hører hjemme i det offentlige rom. Lover om «utenlandske agenter» truer med å kvele sivilsamfunnet fra Georgia til Kasakhstan. Progressive organisasjoner mister finansiering over hele verden, fredelige protester er stadig farligere, og konservativ innblanding gjør det nesten umulig å tilby omfattende seksualundervisning noe sted.

For mennesker og organisasjoner som ikke tidligere har blitt mye påvirket av den anti-rettighetsmessige motreaksjonen, kan den nåværende kampen mot økende tilbakegang virke som en uønsket ny og brå kuldegysning kastet av Trumps og Putins lange og mørke skygger. For andre representerer det ganske enkelt en kontinuitet i de undertrykkende forholdene de allerede har overlevd i lang tid.

På den internasjonale sexarbeiderdagen, 50 år etter den bevegelsesdefinerende okkupasjonen av Saint-Nizier-kirken i Lyon, erkjenner vi at sexarbeidere er en del av denne sistnevnte gruppen. De har alltid tålt overvåking, marginalisering og kriminalisering, og de har mye å lære resten av det progressive samfunnet om å motstå autoritarisme.

Globalt sett står sexarbeidere overfor ekskludering fra offentlige helsesystemer, voldelig mishandling fra politiet og angrep på familiene deres. Deres digitale privatliv blir rutinemessig invadert. De nektes tilgang til banktjenester. Deres migrasjonsstatus brukes som et pressmiddel mot dem, og deres profesjonelle status brukes til å nekte dem oppholdstillatelse.

Selv innenfor mange rom som hevder å være feministiske, blir det sett på som for politisk risikabelt å støtte dem offentlig, og derfor blir de ofte avvist som partnere. Kort sagt, de utholder forhold som gir gjenklang i livet under fascistiske regimer, mens andre nyter inntrykket av trygghet i de samme, angivelig funksjonelle demokratiene.

Resten av det progressive universet burde bry seg om dette, dypt, først og fremst fordi sexarbeidere er mennesker. Nå blir det imidlertid også smertelig åpenbart at det som startet som målrettet undertrykkelse av sexarbeidere har utvidet seg til et bredere angrep på rettigheter og friheter på tvers av andre bevegelser. Skyggeforbud mot sexarbeidere på Metas plattformer banet vei for sensur av LGTBQ+-stemmer, forkjempere for reproduktiv helse og feministiske aktivister. Politiarbeid på nett har bidratt til å normalisere statlig innblanding i alle hjørner av våre digitale liv.

Vedvarende nektelse av å anerkjenne sexarbeid som arbeid har overbevist offentligheten om at kroppslig autonomi og arbeidstakerrettigheter faktisk er betinget, og bare kan nytes av visse grupper. Dette har igjen gjort oss mer sårbare for å tro på høyreekstreme fiksjoner om at det finnes gode og dårlige aborter, eller at noen typer arbeidere ikke fortjener helseforsikring.

Ingen av kampene våre er separate. De er en del av den samme politiske historien om hvorvidt vi får ta avgjørelser om våre egne kropper og liv. Motreaksjoner mot sexarbeideres rettigheter, abortrettigheter og alle andre seksuelle og reproduktive rettigheter hviler på den samme undertrykkelsestaktikken: kriminalisering forkledd som beskyttelse; fortellinger om offerrollen instrumentalisert for å rettferdiggjøre tvang; og fornektelse av autonomi og handlefrihet, spesielt for alle som trosser dominerende normer.

Mange IPPF-medlemsforeninger og partnere i Europa og Sentral-Asia søker derfor å styrke arbeidet sitt sammen med sexarbeiderbevegelser, lære av deres lederskap og erkjenne at våre kamper er koblet sammen:

I Polen kobler sexarbeiderledede grupper folk til reproduktiv omsorg og juridisk rådgivning;

I Nord-Makedonia sikrer samarbeid på tvers av bevegelser at selvtesting for HIV og PrEP-distribusjon når lokalsamfunn som myndighetene har forlatt;

I Frankrike og Nederland tar sexarbeidere utfordringen med å omformulere offentlige fortellinger om samtykke, arbeid og verdighet;

Og i Norge dukker det opp brede nye koalisjoner som forener sexarbeiderrettigheter med arbeidstakerrettigheter, LHBTQI+-rettigheter og den virkelig inkluderende typen feministisk organisering vi trenger mer enn noen gang.

Eksempler som ble delt på vårt nylige IPPF EN-ESWA regionale strategimøte bekrefter at det er mange konkrete skritt som progressive aktører kan ta, på tvers av et bredt engasjement, for å bygge videre på dette arbeidet og tilby ekte solidaritet:

Øke kunnskapen blant ansatte og ledere om budskap fra sexarbeiderbevegelsen;

Dele tilgjengelig infrastruktur, som kontorlokaler og telefonlinjer; Ansette folk med erfaring fra sexarbeid på alle nivåer, ikke bare i oppsøkende roller; Vurdere å fungere som økonomiske sponsorer for uregistrerte aktivistgrupper; Tilby tid, opplæring eller ressurser vi kan for å støtte sexarbeidere i å oppnå data-suverenitet, slik at de kan samle inn og publisere sin egen dokumentasjon om sine egne liv; Og på alle nivåer, fra lokale tjenesteleverandører til nasjonale og regionale institusjoner, gjøre vår del for å få slutt på dette.

Skrevet av Catherine Bailey Gluckman

Dette er en oversatt tekst først publisert på IPPF European Network sine sider. Som det norske medlemmet av IPPF er Sex og Politikk en del av IPPF European Network og stiller seg bak denne uttalelsen.