Maria Magdalena var en av Jesu disipler, så når Jesus kunne behandle en sexarbeider med respekt, hvorfor har vi andre så vanskelig for det?

Tenk om vi kunne få en avromantisert, pragmatisk, kunnskapsbasert innfallsvinkel til sexarbeidernes tilgang til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), som ikke er basert på moralske eller ideologiske forfektelser, men rettighetsbasert kompetanse og forståelse. Retten til god folkehelse er ikke alle forunt.  

Stakkarslige ofre eller «happy horer» – det er litt mer regelen enn unntaket, når sexarbeidere søker helsehjelp blir de ofte møtt av selvutnevnte moralens voktere, med store deler av samfunnet i ryggen, som ikke liker det de bedriver. De blir fortalt at de aller helst skal holde kjeft og ta til takke med det det de får, enten det er snakk om kunder eller seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

For en liten stund tilbake arrangerte det europeiske nettverket av International Planned Parenthood Federation (IPPF EN) et strategimøte sammen med flere europeiske arbeidsorganisasjoner for sexarbeidere. Målet med møtet var å sikre bedre tilgang til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter for sexarbeidere i Europa. Sex og Politikk deltok på vegne av sivilsamfunnet i Norge.

De mest utsatte sexarbeiderne blir gjerne sett på som stakkarslige ofre, som fratas retten til egne meninger, mens de som lykkes og fungerer bra i jobben blir kalt «happy horer», de blir sett på som så privilegerte at de i alle fall ikke rett til å snakke på vegne av «ofrene».

Som i de fleste andre yrker er mangfoldet stort også blant sexarbeiderne, men samfunnet, og spesielt våre politikere har en tendens til å snakke om, for og til sexarbeiderne i stedet for å snakke med dem. Jeg er verken sexarbeider eller kunde, men jeg har lyst til å dele noen betraktninger fra møtet i Nederland.

Det som først og fremst forundrer meg er hvordan politikere og andre såkalte støttespillere hele tiden snakker på vegne av sexarbeiderne? De selv er jo selve definisjonen på privilegerte, godt etablerte, velutdannede personer, ofte i maktposisjoner, som har talerstoler som de fleste sexarbeidere bare kan drømme om.

Jeg skjønner at barn og dyr trenger voksne talspersoner fordi de selv ikke har en stemme i samfunnet, men når var det noen tenkte det var en god idé å likestille sexarbeidere med vanskeligstilte barn og burhøns? Når var det sexarbeiderne ba om å bli infantilisert? Det de ber om er jo å bli hørt, respektert og få tilgang til rettigheter som alle oss andre.

Der jeg satt og lyttet til sexarbeiderne i Utrecht var det én ting som etter hvert ble ganske tydelig for meg. Sexkjøpsloven og de moralske anfektelsene bak loven, er en av de største hindringene for at sexarbeidere skal få god og rettmessig tilgang til SRHR.

Min påstand etter å ha hørt på sexarbeiderne så rammer sexkjøpsloven i liten grad sexkjøperne. Og, for å være helt ærlig er jeg lite opptatt av sexkjøperne og deres behov. Ok, loven skremmer bort de mest lovlydige kjøperne fra markedet, og det blir mye behageligere for oss andre å ikke vasse i sexarbeideren nederst i Karl Johan, men de som har et lemfeldig forhold til lov og orden fortsetter å kjøpe sex, og de er ikke blant de hyggeligste kundene, for å si det sånn. Mange kunder er voldelige, de nekter å bruke kondom og noen betaler heller ikke for seg eller kvitterer med en ørefik. Dette er kunder som sexkjøpsloven produserer i rikelig monn. Det var vel ikke det som var den gode tanken bak loven?

Enten man er for eller imot en sexkjøpslov, har et genuint ønske om å hjelpe sexarbeiderne, mener sexarbeid er moralsk forkastelig eller ikke, eller at man rett og slett ikke liker tanken på sex, så er det på høy tid å sette sexarbeidernes helse på dagsordenen.

Sexarbeidere har et yrke som krever tett oppfølging av helsa. Men virkeligheten blir ganske brutal når sexarbeidere som har blitt uønsket gravide får spørsmål om de ikke heller bør sterilisere seg når de ber om abort. Og skulle de pådra seg en infeksjon får de høre at de kan takke seg selv. Og har de hatt en tøff dag på jobben, så står ikke det psykiske helsevesenet klar til å hjelpe. Dette er for dårlig.

Jeg møtte ingen stakkarslige sexarbeidere i løpet av de tre dagene i Nederland. Jeg møtte stolte, politisk bevisste, kloke og engasjerte aktivister. Det var ingen mangel på vonde eksempler som viser at alt slett ikke er rosenrødt.

• Les mer: Med tro på en rettighetsbasert fremtid for sexarbeidere

Men her kommer poenget: Svært få av de vondeste eksemplene hadde røtter i verken menneskehandel eller hardhendte halliker. Stort sett handlet det om fordomsfulle helsearbeidere, udugelige politifolk og kunder som utnyttet forskjellige utgaver av sexkjøpslover. Hvis vi ønsker at sexarbeidere skal behandles med respekt, hvorfor kan de ta forfølges av hallikparagrafen dersom flere søker sammen i en leilighet for å beskytte hverandre, og hvorfor kan en huseier kaste ut en sexarbeider på dagen med politiets hjelp uten varsel eller vanlig oppsigelse? Det var vel ikke slik loven skulle virke?

Ut fra et menneskerettighetsperspektiv så har vi mennesker full rett til å bestemme over egen kropp. Vi kan ta abort, vi kan operere på oss større bryster, justere på kjønnslepper, omskjæres, operere bort penis, fjerne ribben og jeksler for å se tynnere ut. Uansett om vi er uenig eller synes noe av dette er forkastelig, så har ingen andre rett til å stoppe eller hindre noen fra å gjøre det. Bortsett fra sex mellom to samtykkende voksne.

Hule slagord som «Samtykke kan ikke kjøpes» snubler på stengrunn. Samtykke kjøpes og selges over en lav sko i samfunnet, det inngås avtaler om kjøp og salg av eiendom, arbeidskraft og tjenester hvert eneste sekund i døgnet.

En av sexarbeiderne – en transperson og immigrant til Europa – uttalte under møtet at dersom du anser deg selv som feminist så har du ikke noe valg – da må du støtte sexarbeiderne i deres kamp for rettigheter. Det er knapt noen gruppering i samfunnet som har vært så utsatt for patriarkalsk maktmisbruk og undertrykking som sexarbeiderne, men i stedet for å støtte dem i kampen, så er de blitt stakkarsliggjort uten rett til egne meninger – de blir til og med kastet ut av 8. mars-toget.

Og så lenge vi som samfunn ikke evner å komme opp med gode nok alternativer for de som jobber med sexarbeid, så kan vi i anstendighetens navn i det minste sørge for at de får utføre jobben med respekt, i sikkerhet og uten å bli utnyttet eller hånet av det offentlig eller de som i utgangspunktet skal beskytte og hjelpe dem.

Dessverre er det mange som blander begrepene menneskehandel og sexarbeid. Menneskehandel er en kriminell handling som gjerne innebærer trusler, utpressing, vold, seksuelle overgrep og til og med drap. Sexarbeid er en avtale mellom to voksne mennesker der sex byttes mot penger, gaver eller tjenester. Sexkjøp er ikke menneskehandel. Det kan være det, på samme måte som en hushjelp, anleggsarbeider, sjømann og fabrikkarbeider kan være utsatt for menneskehandel. Dette er selvsagt moralsk aksepterte jobber, så derfor er det ingen som kommer til å foreslå å forby disse jobbene. Det å blande de to begrepene er å tåkelegge debatten.

Under det tre dager lange møtet med dialog, workshops og debatt må jeg innrømme at jeg møtte meg selv i døra flere ganger, både som rådgiver i IPPF, som mann, feminist og politiker. Sexarbeidere er en utsatt gruppe, men slike grupper finnes det mange av i samfunnet; homofile, personer med nedsatt funksjonsevne, papirløse immigranter og transpersoner. Og ofte ser man at sexarbeidere tilhører én eller flere av disse gruppene, noe som gjerne øker behovet for helsebistand ut over det majoritetsbefolkningen generelt fordrer.

God folkehelse må komme alle til gode, det er en menneskerett.

Tore Aasheim

Seniorrådgiver

Bildet: Fra møtet i Utrecht, sammen med representantene fra norske Pion, Bene og Lilith.