Publisert i Klassekampen 01.06.2014

Norge er et av verdens tryggeste land å føde i. Men også i Norge dør kvinner hvert år som en direkte konsekvens av svangerskap og fødsel. Hvert eneste dødsfall er en tragedie fordi dette er unge, oftest friske kvinner som etterlater seg små barn. Mødredødsfall i Norge er betydelig underrapportert. I Norge er registreringen basert på dødsmeldingen, som ofte mangler informasjon om graviditet. Dette gjør at dødsfallet inngår i dødsårsaksstatistikken fra Statistisk sentralbyrå, men ikke er registrert som et mødredødsfall.

En nylig publisert artikkel i Tidsskrift for norsk legeforening viser at mellom 2005 og 2009 døde det nær dobbelt så mange kvinner som følge av svangerskap eller fødsel enn de offisielle tallene viser. I disse årene døde 26 kvinner, men kun 14 var rapportert i offentlig statistikk. Videre konkluderes det med at bedre behandling muligens kunne ha forbygget halvparten av dødsfallene. Artikkelen er skrevet av en gruppe fødselsleger som, på initiativ fra Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse, systematisk har gjennomgått mødredødsfall i Norge. Dette initiativet er et tidsbegrenset forskningsprosjekt og ingen offentlig utnevnt gruppe. Kvinnene som døde er identifisert gjennom koblinger av ulike registre, men det har vist seg vanskelig å få tilgang til disse tallene fordi dette ikke er en prioritert folkehelseoppgave.

Ett av FNs tusenårsmål er reduksjon i mødredødelighet med ¾ fra 1990 til 2015. Norge har hatt et imponerende engasjement og stått i spissen for en internasjonal mobilisering for bedring av mødre- og barnehelse globalt.

Men hvorfor er det ingen oppmerksomhet rundt våre egne mødredødsfall? Nøyaktig registrering av mødredødsfall har vært en prioritert helseoppgave i Storbritannia siden 1952. Det foretas en systematisk gjennomgang av alle tilfeller der kvinner dør i forbindelse med svangerskap og fødsel og det utgis omfattende rapporter hvert 3. år hvor forbedringspotensialer innen fødselshjelpen er sterkt vektlagt.

I motsetning til mødredødsfall blir alle tilfeller hvor barn dør under fødsel gjennomgått etter samme modell i Norge. Hvert enkelt dødsfall meldes inn og det er opprettet lokale komiteer i hver helseregion som gjennomgår hvert enkelt dødsfall. Denne modellen bør også innføres på mødredødsfall.

Hvorfor er det viktig å gjennomgå mødredødsfall?

Statistikken viser at antallet barn som dør under fødsel her i landet synker, mens mødredødsfallene langsomt øker. Denne økningen i mødredødsfall henger delvis sammen med endringer hos gravide kvinner; de har blitt eldre, har høyere BMI, andelen innvandrerkvinner har økt og gravide har oftere alvorlige grunnsykdommer som forverres av graviditeten. Det har etterhvert blitt en selvfølge å få barn, uansett kvinnens alder eller grunnsykdom. I tillegg er det en økning av blant annet keisersnitt og igangsettelse av fødsel. Forskning viser at disse tiltakene kan medføre alvorlige komplikasjoner hos kvinnene, både i det aktuelle svangerskapet, men også i kvinnens senere svangerskap. Dette understreker viktigheten av at man nøye overvåker de mest alvorlige hendelsene. Både for å kunne tilby best mulig oppfølging og behandling til de mest utsatte kvinnene, men også for å unngå at tiltak som keisersnitt og igangsettelse av fødsel skader mer enn de hjelper.

Registrering av fødsel og død er et grunnleggende folkehelseanliggende og bør være en prioritert helseoppgave. I disse tragiske historiene ligger det et stort potensiale for læring. Manglende registrering og gjennomgang gjør at vi går glipp av muligheten til å iverksette livsviktige forbedringer av vår helsehjelp til gravide og fødende kvinner i Norge. Dødsfall kommer til å skje igjen, men kanskje vi i fremtiden kan unngå de dødsfallene som skyldes mangler i pasientbehandlingen? Derfor må arbeidet med å gjennomgå mødredødsfall fortsette. Helsemyndighetene må på banen for at vi skal ha mulighet til å lære av de tilfellene hvor alt gikk galt.