Dette er et debattinnlegg skrevet av Berit Austveg, samfunnsmedisiner og tidligere styreleder i Sex og Politikk, på vegne av Kvinnebevegelsens abortutvalg. Innlegget sto på trykk i Vårt land 25. mai 2023

Ved en framkalt abort avsluttes et fosterliv. Dette er kjernen i mye av kontroversene knyttet til abort. Argumenter om å bevare liv står sentralt i retorikken til de som er imot den gravides rett til å avbryte graviditeten.

I engelsk språkdrakt kaller rettighetsmotstandere seg for Pro Life. I Norge fantes en organisasjon som kalte seg Norsk Pro Vita – altså For Livet. I 2002 ble den slått sammen med Folkebevegelsen for Livsrett og Menneskeverd, til den nåværende foreningen Menneskeverd. I 2019 ble det opprettet en ny antiabortorganisasjon som kaller seg Pro-Life Norge.

Mindre liv, mer død

Men er livsargumentene gyldige? For at de skal være det, må framgangsmåtene de står for føre til at det blir mer liv, og mindre død. Det måtte i så fall bety færre aborter, og at gravide i stedet fullfører graviditeten og føder. Strategien må også sikre at gravide overlever.

Arbeid for strengere abortlovgivning er en sentral strategi for organisasjoner som hevder å være Pro Life. Men det har lenge vært kjent at strenge abortlover ikke fører til færre aborter, derimot til at flere gravide skades og dør. Altså til mindre liv, mer død. Denne kjensgjerning er beskrevet i Verdens helseorganisasjon (WHO) sin første veileder om abort som kom i 2003. I 2022 publiserte WHO en revidert abortveileder. Der presenteres ytterligere dokumentasjon på skadeligheten av streng abortlovgivning for kvinners helse, og på at slike lover ikke fører til færre aborter. Veilederen er basert på den beste tilgjengelige forskningen på området. Den gir råd om hvordan aborter bør utføres, og om hvilke lover og regler samfunn bør ha for å oppnå best mulig resultat for befolkningens liv og helse.

Oppfatningen om at nytt liv skapes ved befruktningen og i et øyeblikk, er ikke basert på biologi, men på myter

Mytisk om biologien

Likevel fortsetter mange som arbeider mot abortrettigheter en livsretorikk. Det dreier seg om fosterets liv, og det sies at det oppstår liv i den gravides kropp. Denne oppfatningen fins for eksempel på hjemmesiden til foreningen Menneskeverd, der det står: «Ethvert menneskeliv starter i befruktningsøyeblikket». At det oppstår nytt liv ved befruktningen er en av flere teologiske syn på fostre, og ikke en entydig kristen tradisjon. At det er et nytt liv, er dessuten en gjengs oppfatning langt utover religiøse kretser.

Befruktningen skjer imidlertid ikke i et øyeblikk. Sammensmelting av en eggcelle med en sædcelle er en ganske komplisert biologisk prosess, som tar et par døgn. Men det er nok mer mytisk kraft i å hevde at noe skjer i et øyeblikk enn ved en litt omstendelig biologisk prosess på omtrent femti timer.

Viktigere er det at det heller faktisk ikke skapes liv, i betydning av nytt liv av materie som ikke har liv. Befruktning kan bare finne sted mellom en levende eggcelle og en levende sædcelle som smelter sammen, til noe som er et potensielt nytt individ. Men bare potensielt, og bare i et mindretall: I ca. 70 prosent av tilfellene kan det ikke bli noe nytt individ. Mange befruktede eggceller passerer livmoren uten å feste seg, eller støtes ut senere. Det er altså bare ca. 30 prosent av befruktede eggceller som kan bli til et nytt individ. Men at det ved befruktningen dannes «et potensielt nytt individ» synes ikke å ha samme mytiske kraft som utsagn om at det er et «et nytt liv». Oppfatningen om at nytt liv skapes ved befruktningen og i et øyeblikk, er ikke basert på biologi, men på myter.

Mytisk om hjertet

Fosterets verdi begrunnes ofte i en biologisk innpakning. En type begrunnelse er tatt fra genetikken: At det ved befruktningen oppstår en helt unik genkombinasjon, som kan bestemme sentrale egenskaper. Det er korrekt. Men er vi ikke mye mer enn vår genkombinasjon? Den nye genkombinasjonen har i seg selv ingen ambisjoner, ingen håp, føler ikke angst eller smerte. Hvorfor får da gen-argumentasjonen fotfeste? Kanskje er det fordi vi i de siste årene har fått mulighet til å kartlegge våre egne gener, og vi vet at vår genkombinasjon er unik for oss. Vår unike personlighet og vår unike genkombinasjon knyttes sammen.

At fosteret har egne hjerteslag, brukes også ofte i argumentasjonen for fosterets verdi. Erfaringene fra samtaler med personer som overveier abort, viser at mange ønsker at aborten skal skje før det blir påvist at fosterets hjerte slår. I den betente situasjonen med regulering av abort i USA, står fosterets hjerteslag sentralt. I tillegg til å være en blodpumpe, har hjertet en mytisk rolle som kjernen av menneskelighet og sete for følelser og kjærlighet. Men det er altså mytiske roller, ikke biologiske.

Debatt tilpasset dagens samfunn

Tidligere var det vanlig med religiøse begrunnelser mot å avbryte livet til et foster. Det ble argumentert med at det er Gud som skaper liv, og at det bare er Gud som kan ta avgjørelser om liv og død. Når de som kaller seg Pro Life i vår tid oftere bruker biologiske begrunnelser, kan det kan være en strategi som slår an både i religiøse og sekulære kretser. Og den har lyktes: argumentene om «det nye livet», den unike genkombinasjonen og det bankende hjertet har fått solid fotfeste. Men når det brukes biologiske argumenter, må de være basert på biologi, ikke på myter.

Vi i Kvinnebevegelsens abortutvalg mener at vi trenger en abortdebatt som er tilpasset dagens samfunn som er religiøst og livssynsmessig mangfoldig, hvor ulike syn på fosteret eksisterer side om side. Og at det er behov for en bevisstgjøring av hvor ulike argumenter kommer fra, hva som er myter og hva som er fakta.