Her er styreleder Berit Austveg sine betraktninger fra den viktige samlingen.

IPPFs generalforsamling

I november møttes mer enn 400 delegater fra hele verden til IPPFs generalforsamling. Dette er ikke vanlig i IPPF siden strukturen er en regionalisert struktur hvor våre søsterorganisasjoner er delt i seks regionstrukturer. Sex og Politikk tilhører selvsagt Europa, sammen med et 40-talls andre organisasjoner. Noen av de andre regionene er ikke like logisk sammensatt.

Det er første gang siden 2015 at alle har møttes på denne måten, noe som ble både spennende og lærerikt. Bakgrunnen var imidlertid dramatisk.

I vår ble flere forskjellige diskusjoner om denne strukturen brakt sammen til en krise utløst av Amerika-regionen i IPPF, som truet med å forlate IPPF om det ikke ble noen endringer.

Misnøyen som ledet til krisen har hatt forskjellig form i forskjellige regioner og bl.a. gått på at det er en rigid styreform, der særinteresser og egne regionsinteresser blir prioritert på bekostning av interessene til føderasjonen som helhet, vært misnøye med hvordan pengene blir fordelt, inkludert misbruk av penger i et par av medlemsorganisasjonene. I tillegg til å være en organisasjon som fremmer seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i ulike fora, er IPPF også en kanal som fordeler bistandspenger. Det siste er særlig viktig for de medlemsorganisasjonene som driver klinikker, og det er ganske mange.

Da det skulle bestemmes hvor generalforsamlingen nå i november skulle holdes, ble det India. Det var i India at IPPF ble dannet i 1952 av familieplanleggingsforeningene i åtte land, inkludert RFSU, vår søsterorganisasjon i Sverige. Nå er det medlemsorganisasjoner i 134 land, inkludert Sex og Politikk i Norge. Det var også passende at generalforsamlingen skjedde i et land der hinduismen fortsatt står sterkt. I hinduismen er sjelevandring og gjenfødelse sentralt, og det er på mange måter et nytt IPPF som skulle oppstå.

Alle medlemsorganisasjonene ble invitert til å møte med tre personer: ungdomsrepresentant, daglig leder og styreleder. Fra Sex og Politikk deltok styreleder Berit Austveg, politisk leder i vår ungdomsorganisasjon Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom (SNU), Linn Amalie Møystad, og daglig leder Tor-Hugne Olsen.

To komiteer hadde gjennom de siste 6 månedene før generalforsamlingen jobbet med forslag til nye strukturer. Disse forslagene var utgangspunkt for forhandlinger.

For den norske delegasjonen var det aller viktigste at IPPF fortsatt skal bestå. Vi ser IPPF som helt sentral i de utfordringene verden står overfor. Seksuell helse og seksuelle rettigheter er under press, også i Europa. Mange steder er det snakk om fundamentale problemer som mangel på både prevensjon, seksualitetsundervisning og rettssikkerhet for personer fra seksuelle og kjønnsminoriteter. Andre steder, som i Norge, er det snakk om å bli bedre på det vi gjør, og å bevare de seire som er vunnet. IPPF er en troverdig partner for progressive krefter verden over, og er en tydelig og viktig stemme normativt i arbeid innen FN og andre sentrale, globale fora. I tillegg kanaliserer altså føderasjonen bistandsmidler for klinikker og til politisk arbeid.

Utfallet av forhandlingene var bra i den forstand at det ble en markering av at medlemsorganisasjonene slår ring om IPPF. De tendenser til splittelse, med en betydelig andel medlemsorganisasjoner som ønsket å melde seg ut da krisen oppsto, er borte.

Som ved alle forhandlinger ble resultatet et kompromiss. Viktig for oss i den norske delegasjonen var at det innføres en global generalforsamling hvert tredje år. Den blir føderasjonens øverste myndighet, mens nå er det styret som har det siste ordet. Her foreslo Sex og Politikk større makt til denne generalforsamlinga som vi fikk gjennomslag for. Strategi og andre styringsdokumenter er blant det viktige som skal vedtas på generalforsamlingen. Det skal etableres en nominasjonskomité bestående av personer fra medlemsorganisasjonene til å foreslå styremedlemmer. Styret skal ikke lenger bestå av tre personer fra hver av IPPFs seks regioner, men ni representanter fra medlemsorganisasjoner og seks eksterne eksperter. Her hadde Sex og Politikk ønsket seg en høyere andel fra medlemsorganisasjonene, men den kampen tapte vi. Det nåværende kravet til styrets sammensetning med minst 50% kvinner og minst 20% unge under 25 år består. Det skal være en god geografisk fordeling, selv om det ikke vil være regionale kvoter, og en skal søke å finne personer som tilhører marginaliserte grupper til styret. De nåværende regionale styrene skal opphøre, men regionkontorene skal bestå. Det skal holdes regionale møter hvert annet år, med utveksling av erfaringer og kunnskap.

Fem nye komiteer skal opprettes med representanter for medlemsorganisasjonene. Disse skal både rådgi og kontrollere styret.

Bevilgningene til medlemsorganisasjonene skal også gjennomgå forandring. 80% av pengene skal gå til land med lav eller middels inntekt, basert på udekket behov av tjenester innen seksuell og reproduktiv helse og sykdomsbyrde. 15% skal gå til strategisk satsing etter søknad. De siste 5% skal gå til innsats i naturlige og menneskeskapte katastrofer.

Et møte med den indiske virkeligheten

Den indiske familieplanleggingsforeningen er en stor og stolt forening. De ville vise fram noe av det de gjorde, så en felttur ble organisert. Den gikk til New Delhis utkant. Der fikk vi først besøke en klinikk. Vi var der på en søndag, og det var ingen klienter der da. Men plakatene på veggene gjorde inntrykk. «Her skal alle få komme inn, ingen skal avvises», sto det på en. På andre var brukernes rettigheter opplistet: rett til verdighet, rett til valg, osv. Det ble ganske massivt og må være en stadig påminning til dem som jobber der. Jeg tror det må være positivt.

Etter besøket på klinikken ble vi tatt med til et slumområde og et community center der. Først ble vi tatt imot av ungdommer med sang, akkompagnert med tabla (trommer) og harmonium (et slags trekkspill). Hovedsangeren med en nydelig, bløt stemme hadde bare en hånd, og en annen hadde en helt deformert nese, antagelig en medfødt misdannelse. Det var betagende å se disse unge guttene som utstrålte en trygg selvsikkerhet til tross for sine synlige handicap, og som leverte så vakker sang.

Fire kvinner, hvis oppgave var å motivere beboerne i slummen til å bruke prevensjon og å få andre seksuelle tjenester, var tilstede og fortalte om sitt arbeide. De var «frivillige», som  betyr at de ikke fikk utbetalt egentlig lønn, men en liten økonomisk kompensasjon. Nokså overraskende fortalte de at de fikk ekstra belønning når kvinner bestemte seg for å bli sterilisert eller bruke langtidsvirkende prevensjon. Slike insentiver har tidligere ført til press på kvinner, og blitt sett på som å hindre deres frie valg.

En stor opplevelse var det å se noen ungdommer spille et lite skuespill for oss. Det er utrolig hvilke skuespillertalenter som finnes om man leter etter det! Storyen var enkel, men dramatisk. En kvinne med tre barn og en alkoholisert ektemann ble gravid og ville ta abort. Han nektet henne, de hadde «bare» døtre, og han ville ta sjansen på at den neste ville bli en gutt. Kvinnen tok en farlig abort, ble syk og kom på sykehus, men døde, til mannens store fortvilelse. Moralen er: Bruk prevensjon for å ikke bli gravid, og hvis abort er nødvendig, få det gjort på en trygg måte.

Mens de to ungdommene med stor innlevelse spilte dette lille skuespillet for oss, samlet det seg en mengde mennesker av alle aldre rundt stedet vi var. Ganske mange, både voksne og barn, sto på takene på de lave husene omkring. Det var tydelig at de fulgte godt med. Jeg tenkte at kanskje var de det viktigste publikumet.

IPPFs framtid

Ulikhetene mellom situasjonene i IPPFs medlemsorganisasjoner kunne ikke vært større. I noen land er det dødsstraff for homoseksuelle praksis, i andre land kan menn gifte seg med menn og kvinner med kvinner. Abortlovgivning spenner fra totalforbud til deregulering, altså at abort lovmessig ses på som ethvert annet medisinsk inngrep. Paradoksalt nok er det slik mange steder med strenge lover at de forsvares med nebb og klør som del av «kulturen», mens de er etterlevninger etter kolonimakter, som på sin side har liberalisert lovene sine for lenge siden. Også i sin innretning er medlemsorganisasjonene forskjellige. I noen land arbeider de tett med myndighetene, også konservative myndigheter, mens de andre steder er i klar motsetning til de herskende makter. Når IPPF skal ha overordnete strategier som skal vedtas demokratisk av medlemsorganisasjonene er det i et slikt konglomerat det skal skje. Menneskerettigheter er en felles ramme, og utfra denne har IPPF laget en deklarasjon om seksuelle rettigheter som vi jobber mot sammen.

Vi håper og tror at revisjonen av IPPF blir en revitalisering, med en enda sterkere og klarer stemme globalt, regionalt og nasjonalt. At mottoet for IPPF, Locally owned, globally connected, blir enda mer virkelighet. Det er krevende, men bør være mulig. Forhåpentlig blir det litt lettere med den nye strukturen.