Utvikling av hiv-vaksine i Kenya – en investering i verdens fremtid
Truls Wickholm (Arbeiderpartiet), medlem i vår stortingsnettverk, var med på en studietur i Kenya for å studere utviklingen av hiv-vaksine. Her kan du lese hans spennende rapport.
Kan grunnforskning og kliniske tester gjøres i stor skala i Afrika?
IAVI, International AIDS Vaccine Initiative, er i god gang med å bevise at det er mulig. Rundt deres samarbeidspartner i Kenya, KAVI (The Kenya AIDS Vaccine Initiative), er det i ferd med å vokse frem et solid miljø med forskere, PhD-kandidater og masterstudenter.
Det kenyanske helsedepartementet bruker 26% av helsebudsjettet til antiviral behandling (medisiner som hemmer hiv-viruset). 33% av jenter oppgir at de har blitt voldtatt før fylte 18 år. 6 % av befolkningen i Kenya er smittet av hiv. 46 % av de som smittes tilhører ungdomsgruppen i alderen 16-24 år. Med andre ord er ikke hiv smitte et problem som er på vei ut i Kenya. Hadde det ikke vært holdt i sjakk av kampanjer for kondombruk og nye medisiner for å bekjempe smitte i en tidlig smittefase, hadde problemet vært mye større. Likevel er dette en sykdom som kun kan overvinnes med en ting, en hiv-vaksine.
Når man skal teste en vaksine trenger man noen å teste på. Noen som er friske, men som har stor risiko for å bli smittet. Dette er krevende og arbeidet har blitt møtt med stor skepsis i lokalmiljøet, men KAVI har etter hvert funnet en funksjonell modell der de rekrutterer og samarbeider med lokale ledere. Gjennom arbeidet med å bygge tillit har de blant annet identifisert og fått anerkjent som deltakere i forskningen en gruppe menn som har sex med menn, en av gruppene der smitteraten er høyest. Dette er arbeidsmetoder som ikke ligger innenfor rammen av det de fleste donorene har som kriterier for forskningen.
Mange av de klassiske virkemidlene som bruk av kondom og annen atferdsendring har vært og er viktige. Samtidig er prostitusjon i Kenya en stor utfordring, og det er antatt å være ca. 40 000 personer kun i Nairobi som selger sex. De er en spesielt sårbar gruppe med høyere risiko for å bli smittet og smitte andre. Sprukne kondomer og voldtekt er en del av problemet. Som en av kvinnene vi møtte på turen sa, jeg gjør dette for penger, ikke for nytelse, sjansen for at jeg er ganske tørr og kondomet sprekker er faktisk ganske stor. Når det skjer må man til en klinikk for å få forebyggende medisin. Det er ikke alltid like lett. På mange offentlige sykehus er det ikke mulig å være ærlig uten å havne i store problemer eller bli kastet ut igjen. En vaksine ville åpenbart reddet liv, gjort situasjonen tryggere for de som selger sex, men det ville også hindret spredning til mennene og deres ofte intetanende koner.
IAVI er snart klar for fase tre-testing. Først må det gjennomføres en slags blindtest. Et problem er nemlig at infeksjonsraten går ned når utsatte grupper får informasjon gjennom prosjektet de deltar i. Dette er selvfølgelig bra og det redder liv, men fra et forskningsmessig ståsted er det en utfordring, fordi man må kunne si noe om hva som er effekten av atferdsendring og hva som er effekten av vaksinen. Derfor gjøres det nå snart en stor test der testgruppen får hepatittvaksine og den samme informasjonen som om de ville fått en aids-vaksine. Dette gir grunnlag for sammenligning senere.
Ting er på god vei, man kunne selvfølgelig alltid trenge mer penger til dette, men budsjettene til KAVI som gjennomfører forskingen og IAVI går stort sett i riktig retning. Problemet er at det er mangel på «riktige» penger. Norge og Danmark har vært donorer som har gitt penger uten for sterke bindinger. Dette har gitt rom for kreativitet og mulighet for å drive det essensielle arbeidet med å bygge tillit i lokalbefolkningen og blant de som er med i forskningen. Uten disse pengene til å bygge kapasitet ville man ikke kommet like langt, selv om man har alle pengene man trenger til forskere, fancy maskiner og reagensrør.
Nå er imidlertid disse midlene truet og det er ikke mange igjen der ute som gir denne typen midler. Det er mer trendy å gi «til det som gir resultater». Danida (Danskenes svar på Norad) har varslet at de avslutter støtten etter 2017 og Norad har også varslet at det er usikkert om de vil fortsette med sine bidrag.
Jeg mener at det er alvorlig dersom det skjer, og det vil forsinke arbeidet med å få på plass den vaksinen vi alle skjønner at vi trenger. Det er mulig å argumentere med at et vanntårn i en landsby ikke bør finansieres med norske midler over budsjettet til en organisasjon som driver med forskning. For meg blir det litt det samme standpunktet vi møter i den norske forskningsdebatten. Næringsrettet spesialisert forskning er gøy, grunnforskning er kjedelig. På samme måte som å finansiere grunnforskning er å ta ansvar for fremtiden, er fortsatt støtte fra Norad til IAVI en viktig investering i Afrikas og verdens fremtid.