I dag feirer vi at det er 50 år siden forbudet mot sex mellom menn ble fjernet. Det var ikke forbudt å være homofil, paragrafen gjaldt spesifikt menn som hadde sex med menn, et forbud som fortsatt gjelder mange steder i verden.

Da paragraf 213 ble fjernet 21. april 1972 var Norge et av de siste landene i Vest-Europa som avskaffet lovforbudet mot sex mellom menn. Men da vi først hadde rundet den bøyen seilte den skeive bevegelsen i Norge videre, stort sett i medvind. Denne uken ba statsminister Jonas Gahr Støre på vegne av den norske regjering om unnskyldning for måten den norske stat har behandlet homofile. Når det er sagt, man fikk også bekreftet at alle friheter og rettigheter alltid står i fare for å møte motvind og å kjøre seg opp på et og annet skjær.

Nå kan det kanskje for noen oppleves som flisespikkeri å presisere skillet mellom det å være homofil og det å utføre homoseksuelle aktiviteter. Det er menn som ikke er homofile, som gjerne har sex med andre menn, og det finnes homofile menn som avstår fra å ha sex med noen av sitt eget kjønn.

I dag er det en stor majoritet i befolkningen som er enige i at det var en god ting at paragraf 213 ble skrotet. På Stortinget er det ikke et eneste parti som ville finne på å foreslå å gjeninnføre en lignende lov. Likevel, Statens lover dukker opp på folks soverom rett som det er, selv om det skulle være snakk om samtykkende sex mellom voksne mennesker.

Dessverre er det i dag nærmere 70 land som fremdeles har en paragraf som tillater Staten å komme inn på soverommet og regulere og straffe seksuelt samkvem mellom menn. I syv av disse landene kan sex mellom to av samme kjønn medføre dødsstraff. Dagen i dag og dagene framover bør brukes mer aktivt til et sterkere engasjement for å få fjernet slike lover i resten av verden.

Men er det alltid feil at Staten blir med inn på soverommet?

De aller fleste vil nok si seg enig i at det er greit at Staten har en oppfatning når det gjelder seksuell lavalder, og at Staten har et reaksjonsregime mot alle som seksuelt utnytter og misbruker barn eller dyr. Samtidig tenker de fleste av oss at sex skal være frivillig og samtykkende og at Staten bør kunne gripe inn når dette ikke er tilfelle.

For 50 år siden slettet Staten en paragraf som påvirket hva folk kunne gjøre på soverommet. Spørsmålet er om vi i dag er bevisste nok omkring Statens rolle på soverommet. Er det lover og paragrafer vi mangler, eller er det flere som bør oppheves?

Hvor riktig er det at Staten i realiteten gir sexarbeidere yrkesforbud? Bør det utarbeides en egen lov som regulerer aktiviteter innen BDSM, hvordan skal man definere «alvorlig skade» dersom noe skulle gå galt under samtykkende BDSM-lek? Hvor langt bør Staten gå når det gjelder en lov om seksuelt samtykke? Hvorfor har vi et lovverk som regulerer samlivsløsninger som juridisk bare godtar at man er to i forholdet?

Det at Staten holder seg borte fra soverommet, skaper det utenforskap, gråsoner og fare for overgrep og utnyttelse, eller gir det rom for at folk kan være seg selv, utforske det seksuelle mangfoldet og koble av fra storsamfunnet? 

Ett av homoaktivist Kim Frieles argumenter i forbindelse med debatten rundt paragraf 213 var at dersom den nå skulle bli stående, slik mange ønsket, så burde den i det minste også forby sex mellom kvinner. For, påpekte Friele, også kvinner har seksuelle lyster og bedriver seksuell aktivitet.

I 1967 fikk norske kvinner tilgang til p-piller og i 1976 fikk vi en ny abortlov. Dette er eksempler på at det at Staten helt eller delvis blir med på soverommet kan være en god ting.

Så mens vi feirer 50 år uten straffeforfølgelse av menn som har sex med menn, så må vi både kunne spørre oss hvor langt inn på soverommet vi ønsker Staten inn i framtiden. Norge bør i sitt internasjonale arbeid, inkludert bistandsarbeid, øke sitt arbeid i kampen for å fremme seksuelle rettigheter, og arbeide for en tilsvarende avkriminalisering og avskaffelse av dødsstraff i resten av verden.

Sex og Politikk vil i løpet av 2022 gjennomføre en serie debattmøter med temaet «Hvor langt inn på soverommet skal vi slippe Staten? ». De første møtene avholdes under sommerens Oslo Pride.