Etter min første deltagelse på den internasjonale aids-konferansen er jeg imponert over kompleksiteten i arbeidet med hiv og hvordan forskere, aktivister, legemiddelindustrien og myndigheter møtes på en felles arena. Det betyr likevel ikke at alle er enige om hva som må til eller hvor man bør øke innsatsen. Det har vært fem dager med intense presentasjoner av detaljerte forskningsresultater, mangfoldige erfaringer med å forebygge smitte og sikre tilgang til medisiner, med et gjennomgående fokus på hvordan inkludere og øke innsatsen for unge jenter, menn som har sex med menn og sexarbeidere, og et stort kreativt engasjement fra sivilt samfunn.

Målet i den nye strategien til FNs organisasjon for aids og de nye bærekraftige utviklingsmålene er at alle skal ha tilgang til medisiner og ingen skal lenger blir smittet av hiv innen utgangen av 2030.

Så hva har vi oppnådd med denne konferansen? Kan vi si at verden vil bli et bedre sted, at vi er nærmere disse ambisiøse og gode målene?

Det er ikke mangel på gode erfaringer, planer, programmer og aktører som kan sørge for at vi når dette ambisiøse målet. Og det er klart at det vil kreve en mangfoldig tilnærming i en rekke ulike sektorer: medisinsk, sosialt, politisk, demokratisk og økonomisk. La meg trekke ut noen av disse strategiene og høydepunktene for veien framover.

Aller først vil jeg begynne med arbeidet for å forebygge smitte. Vi vet at smitteraten blant unge jenter fremdeles går opp og at flere kvinner enn menn blir smittet. I Afrika sør for Sahara blir 2400 kvinner smittet hver uke. Jenter er mer utsatte for smitte blant annet på grunn av diskriminering, mangel på like rettigheter, barneekteskap, biologiske faktorer og fattigdom. Dette var et område som årets konferanse hadde høyt på agendaen og som ble adressert fra ulike vinkler. Den unge aktivisten Julia Omondi, fra vår søsterorganisasjon Family Health Options Kenya (FHOK) understreket behovet for helhetlig seksualitetsundervisning som et viktig forebyggende tiltak både for barneekteskap og hiv-smitte. Dette ble også understreket av en rekke andre sivilsamfunnsorganisasjoner.

International Partnership for Microbicides (IPM) lanserte revolusjonerende resultater fra sine studier på et nytt forebyggende produkt for kvinner, en vaginal ring. Analyser viser at ringen kan gi en beskyttelse på 75%, og potensielt også enda høyere, når den brukes konsekvent og riktig. Videre forskning gjøres for å validere funnene, men gir gode lovnader for produktet når det forhåpentligvis kommer på markedet i 2018. Norge har lenge støttet IPM i dette arbeidet men vurderer nå å kutte finansieringen. Hvis kvinners rettigheter og helse og innovative tiltak står høyt på den norske agendaen, er dette arbeidet noe som innfrir på alle områder.

Både forskere og sivilsamfunn på konferansen var enige om at fullstendig eliminering av hiv-smitte kun er mulig gjennom en vaksine. Og for første gang fikk vaksinearbeidet plass i plenumspresentasjonene fra hovedscenen. Vi har sett hvordan vaksiner har utryddet f.eks. polio i de fleste land. Og det er en stor selvfølge for de fleste å vaksinere barna sine. Like selvfølgelig og minst like revolusjonerende vil det bli når en hiv-vaksine er klar. International Alliance for AIDS Vaccine (IAVI) er en av aktørene som leder dette arbeidet. Med sin integrerte tilnærming gjør de ikke bare forskning, men de styrker forskningsbaser og klinikker i det Globale Sør, og inkluderer lokalsamfunn og myndigheter i et bredt arbeid for å bygge kompetanse, kunnskap og forståelse. Forskningen på en hiv-vaksine har også bidratt til arbeidet for andre vaksiner, slik som ebola og zika, og det pågår studier i en rekke land for å prøve ut effekten av ulike vaksinekomponenter. IAVI og deres vaksineforskning har også blitt støttet av Norge, men står nå overfor samme usikre fremtid som IPM.

I mange av seminarene og presentasjonene ble linken mellom seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) og hiv-smitte løftet fram som helt sentral for å nå målet. Dette handlet om at de såkalte «key populations», unge jenter, sex-arbeidere, menn som har sex med menn, transpersoner og sprøytebrukere, må få en sentral plass i arbeidet når det gjelder tjenester, avkriminalisering og rettigheter. Og det handlet om hvordan systemer for helse, politikk og lovverk kan sørge for en integrering av SRHR og hiv. Utgangspunktet er at personen er i sentrum og skal definere behovene, ikke sykdommen. Evalueringen av et prosjekt mellom UNAIDS, UNFPA, IPPF og 7 land i sørlige Afrika viser veldig positive resultater, økning i antall tjenester som gis, økt produktivitet, reduksjon i stigma, fornøyde klienter og økt eierskap og stolthet blant sykepleierne. Prøveprosjektet er en så stor suksess at man fortsetter med neste fase og inkluderer flere land. Ressursmateriell og erfaringer fra prosjektet kan du lese mer om på www.integrainitiative.org/resources/srhr-hiv-linkages-project og srhhivlinkages.org. Norge har vært med på å støtte dette arbeidet gjennom det regionale svensk-norske SRHR/hiv-teamet for sørlige Afrika. Samtidig ser Norge ut til å trekke seg ut av dette samarbeidet, og nok et arbeid som integrerer viktige elementer av Norges bistandsarbeid og som har gode resultater prioriteres bort.

Når dette er sagt, og vi ser hvordan innovative og likestillingsorienterte tiltak har fått stort fokus under årets aids-konferanse, er det synd og beklagelig at ingen fra norske myndigheter var tilstede. Det brede og integrerte arbeidet for en eliminering av hiv-smitte er truet av redusert finansiering. Konferansen har vist at kunnskapen og engasjementet er tilstede, nå er det pengene som må til.