Cape Town har i mange år vært homohovedstaden i Afrika, og skryter gjerne, med rette etter min mening, av sin posisjon som en av verdens ledende skeive turistdestinasjoner. Dette er en av verdens vakreste byer med det meste en turist kan ønske seg, og litt til, uansett fil.

Som del av forberedelsene sjekker jeg Facebook for å se hvor kaldt og fælt det er hjemme, litt uvær vil gjøre vorspielet, utendørs braii i sol og 30 grader i hagen til noen venner, enda bedre (ja, jeg tilstår, bedre er jeg ikke).

På Facebook minner Pro Senteret meg om at 17. desember er noe mer enn MCQP, det er Den internasjonale dagen mot vold mot sexarbeidere. Det er også et år siden i dag at liket av den myrdede sexarbeideren Galina Sandeva ble funnet i Oslo.

Som turistby i et land med mye fattigdom er sexarbeid noe en ikke kan unngå i Cape Town. Ettersom årene går, og kiloene og de grå håene blir flere, merker jeg også at pågåenheten fra mennesker av alle kjønn som selger sex øker. Det kan være både slitsomt og ekkelt og noen ganger litt skremmende, å ikke få gå i fred og til tider bli antastet på alle mulige måter. Politikerne har derfor her i Sør Afrika, som mange andre steder, laget lover som forbyr sexarbeid. Men her som ellers er det begrenset hvilken effekt lovforbudet mot salg av sex har.

Organisasjonen for sexarbeidere i Sør Afrika, SWEAT, dokumenterer skremmende mengder vold mot sexarbeidere her og viser i tillegg hvordan volden og lovene som kriminaliserer sexarbeid henger sammen. Lovene gir istedenfor beskyttelse tilleggsvold: den fra ordensmakten. Og de som skal beskytte deg blir dine fiender. Det påvises igjen og igjen hvordan lover som forbyr sexarbeid fører til overgrep inkludert både ran og voldtekt fra politifolk. SWEAT vil derfor avkriminalisere sexarbeid. Men de snakker enn så lenge for døve ører. Den vanligste reaksjonen her er den samme som hjemme, «Hun (han / hen) var jo bare en hore». Eller ennå verre, tenker mange at de fortjener det, da det jo hender at de stjeler og raner i tillegg. SWEAT har startet en kampanje for å gi sexarbeidere et ansikt. «Say her name»-kampanjen oppfordrer venner og familie av drepte sexarbeidere til å vise at de ikke bare var «en hore».

Mange mener at den suksess en har hatt de siste årene i forhold til rettigheter for lesbiske og homofile skyldes synliggjøring og alminneliggjøring, like mye som politisk påvirkningsarbeid. Innleggene i kampanjen til SWEAT levner ingen tvil om det vi vet – sexarbeidere utsettes for mye vold. Den viser og at det ikke er bare lett å være venn eller familie, som det skrives om Anisa: «She could be wild, but also cute and adorable».

I fjor kom imidlertid et linjeskift da verdens største menneskerettighetsorganisasjon, Amnesty International, etter flere års forskning og diskusjon konkluderte at lover som kriminaliserer sexarbeid er menneskerettighetsstridig og faktisk fører til menneskerettighetsovergrep. Dette gjelder ikke bare i fattige land, noe drapet på Galina viser med all tydelighet. Amnesty lagde en egen rapport om sexarbeid i Norge, som viser at det også i Norge er mye vold i forbindelse med sexarbeid. Den hevder at sexkjøpsloven er en bidragsyter til denne volden.

Så jeg skal feste i kveld, men Pro Senteret gitt meg litt å tenke på. Om du skulle trenge litt mer alvorlig lesning i romjula anbefales Open Society Foundations 10 grunner til å avkriminalisere sexarbeid: www.opensocietyfoundations.org/publications/ten-reasons-decriminalize-sex-work.

Ha en god 17. desember!