Det vakte stor oppmerksomhet da Verdens helseorganisasjon i 2022 på kvinnedagen, 8. mars, lanserte sin reviderte veileder om abort. I tillegg til hvordan abort rent medisinsk bør utføres, inneholder veilederen også anbefalinger om hvordan abort bør reguleres i lov og forskrift for å oppnå minst mulig skade, og best mulig folkehelse.

Denne veilederen er basert på grundig gjennomgang av forskning fra hele verden. Den er altså basert på hva som faktisk skjer ved ulike måter å regulere abort på. WHO viste, slik de har gjort tidligere, at det ikke er noen årsakssammenheng mellom abortlovgivning og forekomsten av abort, selv der hensikten med restriktiv lovgivning er å redusere antallet aborter.

Mange negative helsekonsekvenser

Innskrenking i kvinners rettigheter til abort kan ha mange negative helsekonsekvenser. Fortsatt dør titusener og flere millioner skades av farlige aborter der det er streng lovgivning, og det er de fattige og marginaliserte som rammes. Den sosiale ulikheten er skrikende.

Siden abort er et følsomt tema, er det stort engasjement og sterke meninger. I Norge er vi ofte stolte over at politikk helst baseres på den best tilgjengelige kunnskapen. Allikevel har ikke noen av de politiske partiene i Norge en politikk som fullstendig følger opp WHO sin anbefaling om å fjerne legale grenser for abort i lovverket.

Anbefalingene er at statene bør sikre at abort er en rettighet for kvinner, uten at det er legale hindringer i form av ukegrenser eller at andre enn kvinnen skal beslutte. For Norges del vil det bety å avskaffe nemder og gi kvinnen den endelige beslutningen om abort.

Ytterst få senaborter

I Norge får de svært sene abortene mye oppmerksomhet. Det er ytterst få, og for dem det gjelder er det en svært vanskelig situasjon og for mange en livskrise. Ifølge WHO sine retningslinjer bør de vurderes med hjelp av etiske retningslinjer for helseprofesjonene. Slik vil en ved de svært sene abortene ta i betraktning forholdene ved hvert enkelt tilfelle, som ofte er ytterst kompliserte og sammensatte.

Noen i Norge uttrykker bekymring for at flere gravide vil vente med å få utført abort hvis en utvider grensen for selvbestemmelse i abortloven. Noen tror også at det kan bli flere som tar abort sent i svangerskapet enn i dag. Dette er det ikke grunn til å bekymre seg for. Erfaringene av hvordan gravide med uønsket graviditet faktisk oppfører seg og erfaring fra andre land som har endret lovverket, tilsier ikke at det er grunn til å tro at flere vil vente, eller at flere vil ta sene aborter enn i dag, selv om man får økt selvbestemmelse. Selv om vi mennesker kan utsette annet vi syns er ubehagelig, forholder det seg ikke slik med aborter. 

I Norge er tilgangen til aborttjenester generelt god, og det er et trygt tilbud rent medisinsk. Men måten det er organisert og regulert er både upraktisk, unødig tidkrevende og ydmykende. Det gjør også at noen gravide vil henvende seg til utenlandske organisasjoner som sender abortpiller i posten så de kan utføre tidligabort uten involvering av helsepersonell. Det er snakk om få kvinner, men det er personer i svært sårbare situasjoner. Noen lever i miljøer der aborter er svært stigmatisert, eller det kan være papirløse som er usikre på sine rettigheter. I andre tilfeller reiser noen til land der en kan få en lovlig abort senere enn i Norge.

Over hele verden er det stigma knyttet til abort. Stigmatiseringen fører til mange uheldig situasjoner, som at gravide erkjenner graviditeten sent, at de skjuler graviditeten, eller at de søker hjelp utenom det ordinære systemet. Stigma er derfor globalt en årsak til sykdom og død fordi stater, samfunn og personer stigmatiserer kvinner som tar abort og påfører dem skam og skyld. 

Stigmatiserende regler og formuleringer

Den nåværende abortloven har en rekke stigmatiserende regler og formuleringer, men også i regjeringens forslag til ny abortlov er det både formuleringer og regler som bidrar til å stigmatisere abort. Det gjelder først og fremst videreføring av et nemndsystem som fratar kvinnen selvbestemmelse, der kvinnen må forklare sine grunner til abort for en nemnd, og der kvinnen blir umyndiggjort i forhold til beslutning om eget liv og egen fremtid.

Nemndsystemet fungerer som et skinn-system som først og fremst er egnet til å stigmatisere kvinner. I tillegg gis bare de som har gjennomgått abort rett til oppfølging. Det er et lite antall kvinner som har behov for oppfølging i helsetjenesten etter aborter. I motsetning til dette foreslås det ikke noen rettigheter til oppfølging for de som får endelig avslag i det foreslåtte nemndsystemet. Det er et lite antall, men viktig: Det er de som trenger en tjeneste som staten nekter dem, og som etter intensjonen skal gjennomføre en graviditet de ikke ønsker, og føde et barn de ikke ønsker å sette til verden. 

Den internasjonale dagen for trygg abort sammenfaller i år med opptakten til en politisk debatt om forslag til ny abortlov og behandling i Stortinget av ny lov. Norge er en viktig pådriver for bedre abortrettigheter globalt. Det bør også være en anledning til å løfte blikket, og ta innover oss den omfattende kunnskapen som fins, og unngå en abortdiskusjon basert på virkelighetsfjerne problemstillinger, fordommer og stigmatisering. Vi bør derfor bruke dagen til å arbeide for at abort blir enklest mulig tilgjengelig for alle som trenger tjenesten, og med minst mulig stigma.

Berit Austveg, lege og leder for abortutvalget i Sex og Politikk
Kjersti Augland, assisterende daglig leder Sex og Politikk