Hvordan kan vi sikre fortsatt framgang for seksuelle og reproduktive rettigheter i en verden preget av krig, konflikt og økende motstand?

Det var temaet da Sex og Politikk og Stortingets SRHR nettverk inviterte til seminaret «SRHR – How to continue the progress in a war-torn and changing world?» på Stortinget.

Sammen med lederne for søskenorganisasjoner i Mosambik, Kenya og Ukraina, politikere, fagfolk og sivilsamfunnsaktører fra Norge, inviterte Sex og Politikk til en diskusjon om hvordan vi kan beskytte og styrke seksuelle og reproduktive rettigheter som nå står under press globalt. 

Seminaret ble åpnet av utviklingsminister Åsmund Aukrust, som uttrykte glede over å delta, ikke minst fordi han tidligere var en del av Stortingets SRHR-nettverk.

Han understreket at mye går i feil retning internasjonalt, og at Norge derfor har gjort SRHR til et tydelig satsingsområde i utviklingspolitikken. Likestilling og kvinners rett til å bestemme over egen kropp er avgjørende for at land skal lykkes, sa Aukrust, og la til at utvikling og sikkerhet henger tett sammen: Å gi støtte til utvikling, er å gi støtte til sikkerhet. 

Ministeren trakk også fram Norges støtte til UNFPA som et sentralt virkemiddel, og pekte på at Norge er den største bidragsyteren i verden. Han minnet om at vi ikke kan ta tidligere fremskritt for gitt, enten det gjelder kvinners og jenters rettigheter eller rettighetene til LHBTQI+-personer – og avsluttet med en oppfordring om samarbeid: Vi er i samme båt, vi er på samme lag.

(Tekst fortsetter under bildekalleriet)

– Vi trenger fleksibel og langsiktig støtte 

Første innleder var Santos Simione, daglig leder for Sex og Politikks søskenorganisasjon i Mosambik, AMODEFA. Han beskrev en virkelighet der organisasjoner som jobber for seksuelle og reproduktive rettigheter ofte står i direkte kamp mot godt finansierte anti-rettighetsaktører. 

– Motstanden mot SRHR blir finansiert i minst fem år av gangen. Vi får midler for tolv måneder. Slik kan vi ikke vinne kampen, sa Simione, og rettet en tydelig oppfordring til Norge: 

– Gi fleksibel og langsiktig finansiering – minst fem til sju år – og bruk det globale nettverket dere allerede er en del av til å mobilisere andre land. 

Langsiktighet, sa han, er avgjørende for å bygge robuste organisasjoner som kan stå imot press, reagere raskt i krisesituasjoner og sikre kontinuitet i tjenestene.          

Økende motstand i Kenya

Deretter tok Nelly Munyasia, leder for Reproductive Health Network Kenya, Sex og Politikks kenyanske søskenorganisasjon, ordet.

– I mer enn 60 år har Kenya vært sterkt avhengig av finansiering fra amerikanske myndigheter, forklarte Munyasia. Da viktige midler forsvant, med USA sin struping av bistanden ble helsesystemet stående svekket – med mangel på helsepersonell og tomme lagre for prevensjonsmidler.  

Hvor skal folk gå for helsehjelp når systemet kollapser? spurte hun.  

Munyasia advarte også om framveksten av anti-rettighetsbevegelser i Kenya. Landet har vært høyt på listen over mål for konservative mobiliseringer, blant annet gjennom Geneva Consensus Declaration, en amerikansk inisiert erklæring som blant annet vil begrense retten til abort. Anti-rettighetsaktører retter seg ofte direkte mot områder som tilgang til abort, like rettigheter for LHBT+ personer og unges seksuelle og reproduktive helse. 

Samtidig understreket hun hvor viktig det er å løfte fram ungdommens rolle. 
– Unge mennesker er endringsagenter, de er modige.

Hun fortalte hvordan generasjon Z utfordrer anti-rettighetsgrupper med en helt annen selvtillit og mot: 
– De sier til meg: «Gi oss informasjonen deres, så skal vi ta oss av dem!» 
For Munyasia er dette et tegn på både styrke og håp – at unge mennesker nekter å gi etter for press og feilinformasjon, og krever plass i den politiske kampen om egne rettigheter. 

Hennes oppfordring var klar: 

• Norge må snakke tydelig imot den nye globale helsestrategien til USA som hun er bekymret for at Kenya vurderer å signere uten å kjenne konsekvensene. 
• Fortsett å støtte sivilsamfunnsorganisasjoner – ikke bare økonomisk, men også ved å skape plattformer der stemmene kan bli hørt. 

Utviklingsminister Åsmund Aukrust tok ordet igjen i avslutningen og understreket alvoret i situasjonen. Norge ønsker å være en tydelig stemme internasjonalt, en champion – ikke minst fordi få andre land er villige til å gå foran i kampen for kjønns- og seksualitetsmangfold, kvinners rettigheter og LHBT+-personers rettigheter. 

Han viste til at regjeringen nylig har lagt fram budsjettet for 2026, der støtten til SRHR, likestilling og LHBTQI-organisasjoner er styrket – og at dette arbeidet vil fortsette. 

Men det viktigste bidraget Norge kan gi, sa han, er politisk tydelighet: 

– Vi må være en stemme – og bruke den.                

SRHR blir glemt i krig 

I siste panel fortalte Galyna Maystruk, direktør for Woman Health and Family Planning Sex og Politikks søskenorganisasjon i Ukraina, hvordan krigen har svekket tilgangen til grunnleggende helsetjenester. Hun understreket at SRHR er fundamentalt, ikke valgfritt, men likevel noe av det første som nedprioriteres i humanitære kriser. 

Krigen har forverret alle eksisterende utfordringer: økning i usikre aborter, flere komplikasjoner under graviditet og fødsel, høyere forekomst av gynekologiske sykdommer og seksuelt overførbare infeksjoner, og en keisersnittssrate som nå ligger på rundt 30 prosent, langt over WHOs anbefaling. Samtidig ser man en økning i avanserte krefttilfeller fordi screeningprogrammer er vanskelig å gjennomføre. 

Hun minnet også om at Ukraina står i en dyp demografisk krise.

-Vi verdsetter hvert barn som blir født, det viser motstandskraft og fremtidshåp sa Maystruk, og delte et bilde av en kollegas sønn som kom til verden i et feltsykehus under et rakettangrep. 

Men budskapet hennes var også håpefullt: investering i SRHR gir stor effekt. Hver dollar brukt på familieplanlegging kan gi åtte ganger avkastning. Også i kriser handler det om å fortsette å bygge inkluderende systemer og tjenester av god kvalitet for befolkningen og fremtiden.  

Budskapet hennes var tydelig:

Krig kan ikke være en unnskyldning for å nedprioritere SRHR, tvert imot må arbeidet og støtten styrkes, både humanitært og langsiktig.