Kronikk skrevet av Berit Austveg, lege og styreleder i Sex og Politikk.

Nylig er det vedtatt groteske abortlover i flere delstater i USA. I noen tas det sikte på å gjøre abort ulovlig etter at man kan registrere hjerteslag hos fostre, som er like etter at kvinnen kan vite at hun er gravid i utgangspunktet, med strenge straffer for dem som utfører aborten. Aller strengest er lovene i Alabama og Mississippi. Der gir ikke engang voldtekt og incest grunn til abort, kun fare for kvinnens liv.

Ifølge bestemmelsen i USAs høyesterett fra 1973 kjent som «Roe v. Wade» er det selvbestemt abort i landet, og slike lover er derfor grunnlovsstridige. Det planlegges en serie rettssaker for å få kjent dem ugyldige. Men skrekken er at de nye, konservative dommerne i Høyesterett vil endre resultatet fra 1973. Lovene har fått navn som uttrykker at de beskytter livet. Det skjer til tross for at vi vet, ved å sammenlikne land og se på når abortlover endres, at det ikke er noen årsakssammenheng mellom lovgivning og forekomst av abort. Samtidig vet vi at strenge abortlover er årsak til at flere kvinner skades og dør.

USAs motstand mot abortrettigheter viste seg også da de i april i år, til stor bestyrtelse, klarte å vanne ut en resolusjon i FNs sikkerhetsråd om å hjelpe kvinner som voldtas i krig og konflikt. USA fikk fjerne at de skal ha rett til «reproduktive helsetjenester», fordi abort utgjør en bitte liten del av slike tjenester.

Sammenliknet med USA kan de norske forslagene til endringer i abortloven synes bagatellmessige. Men som vi vet, førte de til at titusener tok til gatene for å protestere, først i november 2018 og så 8. mars i år. Alle avislesere vet nå hva «2c» står for. På Kvinnedagen var det utløsende at en håndfull gravide som har hatt mulighet til selvbestemt fosterantallsreduksjon, ikke skulle ha denne muligheten lenger, men må møte i nemnd, også om de skulle være mindre enn tolv uker gravide. Forslaget er til behandling i stortings-apparatet.

Fosterantallsreduksjon utgjør mindre enn en promille av abortene i Norge, og det er fint at de det gjelder får støtte. Men reaksjonene skyldes også at forslagene ses på som en uthuling av abortrettighetene. Det skaper mye sinne, men jeg syntes også at jeg så noe mer: Jeg tror det er smerte.

I Norge opplever gjennomsnittlig hver tredje kvinne an abort gjennom livet. Det betyr at gjennom den fruktbare perioden vil vi enten oppleve det selv, eller ha en nærstående som tar abort: en søster, en venninne, en mor, en tante, en niese, et barnebarn. Vi er alle personlig berørt.

«Vi skal snakke mer om at kvinner som blir uønsket gravide kan ha uflaks»

En feministisk argumentasjon om abortrettigheter kan ta flere veier. Selv har jeg tatt til orde for at vi må bli bedre på å løfte de verdiene som ligger til grunn for abortrettighetene, med respekt for gravides samvittighet og autonomi, og konsekvensetisk ut fra det vi vet om hvor mye restriktive abortlover skader. Jeg synes at våre motstandere har fått det for lett: at deres verdiargumenter dominerer, med sitt fokus på at fosteret trenger beskyttelse.

En annen tilnærming er en beskrivende retorikk med mindre moralsk innhold. I en bok om abortens etikk fra 1966 fant jeg følgende sitat: «Det er ergerlig at noe så alvorlig som å få barn og noe så lekent som det seksuelle skal henge sammen på en så upraktisk måte». «Ergerlig» og «upraktisk» er ord vi ikke så ofte bruker om uønskede graviditeter. Jeg syns også vi skal snakke mer om at kvinner som blir uønsket gravide kan ha uflaks, mens andre med samme atferd har flaks. Kanskje skulle vi ta også slike metoder i bruk, i alle fall i noen sammenhenger?

Når Norge nå er i ferd med å stramme inn abortloven, kommer vi på en skammens liste over land som gjør det. Det er kul umulig å forklare internasjonalt hva som skjer i Norge, uten at hovedbudskapet er at Norge strammer inn loven.

Det offisielle Norge har vært og er en sterk stemme i det globale arbeidet som har ført til at antallet som dør av abort i verden har blitt halvert på ti år. Liberalisering av abortlover er en viktig årsak. Det er ytterst pinlig, og potensielt skadelig, at en innstramming av loven i det hele tatt diskuteres.

Det hele koker for meg ned til om en kan stole på kvinner. Vår barne- og familieminister Kjell-Ingolf Ropstad har en rørende tillit til at foreldre er de som aller best kan ta avgjørelser om omsorg for barn, fordi alle familiesituasjoner er forskjellige, og det er et verdispørsmål. Jeg lurer på: Når mener han at kvinner er i stand til å ta viktige verdivalg?

Kronikken er publisert i Klassekampen 27. mai 2019: dagens.klassekampen.no/2019-05-27/sinne-og-smerte