Et fattigere Norge, på Støres vakt

Et fattigere Norge, på Støres vakt

Arbeiderpartiet har lenge holdt fast ved at én prosent av Norges inntekter skal gå til bistand. Forslaget om 0,93 prosent for 2027 er et løftebrudd.

(Dette debattinnlegget ble først publisert i Dagsavisen)

Det høres kanskje ut som en liten forskjell. Men én prosent har aldri bare vært et desimaltall, det har vært et prinsipp.

Som Gro Harlem Brundtland sa i 1996: «En rik nasjon som ikke kan bruke en krone av hver 100-lapp den tjener til å dele med mennesker som mangler mat, medisiner og tak over hodet, er fattig på mer enn penger.»

Med dette forslaget til statsbudsjett ble Norge litt fattigere, på Støres vakt.

4,6 milliarder kroner mangler for å nå målet om én prosent. Dette er penger som kunne vært brukt til å investere i global helse, utdanning, klimatilpasning, demokratiske institusjoner, anstendig jobbskaping og fattigdomsbekjempelse.

I finanstalen beskrev Jens Stoltenberg godt hvordan verden henger sammen. Krig og konflikt ute påvirker både matpriser, renter og økonomien til norske familier. «Sikkerhet og økonomi er mer sammenvevd enn før», sa finansministeren.

Det har han rett i. Men svaret kan ikke bare være å skjerme oss selv, og gi nordmenn bedre råd. Når verden blir mer urolig, må et av verdens rikeste land også ta sin del av ansvaret utenfor egne grenser.

En rik nasjon som ikke kan bruke en krone av hver 100-lapp den tjener til å dele med mennesker som mangler mat, medisiner og tak over hodet, er fattig på mer enn penger.

Gro Harlem Brundtland, 1996

Norge står i en helt særegen økonomisk posisjon. Mens andre giverland kutter under press fra høy gjeld og høye offentlige utgifter, har Norge en stor positiv offentlig nettoformue. Oljefondet er anslått til 22.400 milliarder kroner ved inngangen til 2027 – rundt 1.100 milliarder mer enn året før. Samtidig venter regjeringen en vekst i Fastlands-Norge på 1,7 prosent.

Dette er med andre ord ikke et kutt Norge er tvunget til å gjøre. Det er en politisk prioritering.

Og det er en prioritering som er vanskelig å forene med det Arbeiderpartiet selv har lovet. I partiprogrammet står det fortsatt at bistanden skal utgjøre én prosent av brutto nasjonalinntekt. For mindre enn ett år siden sa statsminister Jonas Gahr Støre fra Stortingets talerstol: «Én av hundre kroner gir vi i bistand, og det står vi opp for.»

Nå står regjeringen ikke lenger opp for hele den kronen, til tross for at det knapt finnes et dårligere tidspunkt å vike fra dette prinsippet på.

USA har kuttet dramatisk i bistanden, og flere europeiske land har fulgt etter. Storbritannia, Sverige, Tyskland og Nederland er blant landene som har redusert bistanden eller varslet nye kutt. Utviklingsminister Åsmund Aukrust har selv sagt at internasjonal bistand er i dyp krise.

En studie i The Lancet anslår at over 14 millioner mennesker kan dø innen 2030 som følge av Trump-administrasjonens kutt i internasjonal bistand. Organisasjoner som gir sultende mennesker livsnødvendig matvarehjelp må gjøre hjerteskjærende valg mellom hvem som skal få, og hvem som ikke får. Samtidig er kun rundt en tredel av FNs bærekraftsmål i rute. Nesten halvparten går altfor sakte, og nær ett av fem delmål har faktisk gått bakover.

Når andre land kutter, betyr Norges valg mer. Én prosent-målet bygger dessuten på et fordelingsprinsipp Arbeiderpartiet burde kjenne igjen: De som har mest, kan bidra mer.

Vi i Norge har gjort regnestykket enkelt. Av hver hundrelapp vi tjener, beholder vi 99 kroner selv. Én krone bruker vi på vår del av kampen mot fattigdom, sult, sykdom, klimakrise og humanitær nød.

Det er ikke veldedighet fra et land som har penger til overs. Det er internasjonal omfordeling fra et av verdens rikeste land i en verden med enorme forskjeller.

Nå vil Arbeiderparti-regjeringen beholde 7 øre mer av den 100-lappen selv. Én prosent var et prinsipp. Når ble det valgfritt?

  • Andreas Fjeldskår, Tax Justice Norge
  • Anita Sæbø, Norges Vel
  • Catharina Bu, FN-sambandet
  • Charlie Dougherty, Norges Fredsråd
  • Eirik Lindebjerg, WWF Verdens naturfond
  • Erik Lunde, Fattigdomsbekjemper! – Strømmestiftelsen
  • Gina Ekholt, Forum for utvikling og miljø
  • Gunvor Knag Fylkesnes, Plan International Norge
  • Heidi Sandvand Hegertun, Misjonsalliansen
  • Henriette Reierson Johnstone, SAIH
  • Hjalmar Bø, Digni
  • Ida Oleanna Hagen, FORUT
  • Lars Stordal, GRID-Arendal
  • Lena Sømme, ADRA Norge
  • Marit Sørheim, Atlas-alliansen
  • Mirjam Sørli, KFUK-KFUM Norge
  • Mona Drage, LHLs internasjonale tuberkulosestiftelse
  • Sylvi Bratten, FOKUS – Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål
  • Tale Hungnes, Framtiden i våre hender
  • Thea Emilie Maubach-Vindenes, Changemaker
  • Torbjørn Gjefsen, Regnskogfondet
  • Tor-Hugne Olsen, Sex og Politikk
  • Trine Østereng, Tankesmien Agenda
  • Tuva Bugge, Caritas Norge
  • Ulf Flink, Utviklingsfondet
  • Trine Riis-Hansen, SOS Barnebyer