Sex og Politikk holdt appell på Youngstorget 8. mars

– Avskaff nemndene, var hovedbudskapet i Sex og Politikk og Kvinnefrontens appell om abortloven på kvinnedagen.

8. mars holdt Berit Austveg, styreleder i Sex og Politikk og Sunniva Leikanger Yndestad fra Kvinnefronten appell om abort foran titusen oppmøtte på Youngstorget. Innlegget kan leses i sin helhet her:

Sunniva Leikanger Yndestad: Kjære søstre, den internasjonale kvinnedagen er en kampdag. Gjennom alle tider har kvinner blitt kontrollert. Vi har blitt nekta stemmerett, nekta kontroll over egen økonomi, nekta utdanning og arbeid, og nekta kontroll over egen kropp.

Jeg skulle ønske vi i dag bare kunne juble over hva våre medsøstre kjempet frem, men vi må stadig føre kampen videre.

Det er snart femti år sida kvinner i Norge fikk retten til å bestemme over sin egen kropp. Abortlova som ble vedtatt i 1978 var den gangen et kompromiss mellom de som mente at kvinner ikke var skikka til å bestemme over sin egen kropp og kvinnebevegelsen som kjempa for retten til selvbestemmelse og kvinnefrigjøring. Dermed fikk vi selvbestemmelse til 12. uke, men deretter skulle andre bestemme.

Berit Austveg: Fortsatt er abort stigmatisert, i Norge og i resten av verden. Gravide som tar det viktige valget å avbryte en graviditet skal skamme seg. Skamme seg over å benytte seg av de rettighetene som er vunnet, skamme seg over å ta ansvar for sitt eget livsløp, skamme seg over å ta hensyn til sine nærmeste. Skamme seg.

Sunniva Leikanger Yndestad: Selv om over 40 år har gått kan vi på ingen måte senke skuldra og ta rettighetene for gitt. Det eksisterer fremdeles sterke krefter som stadig jobber for å frata oss rettighetene vi har kjempa fram. I over 40 år stod abortlova urørt. Under begge regjeringsperiodene til Erna Solberg forsøkte den borgerlige regjeringa gang på gang å innskrenke abortloven, og de klarte det til slutt, med en symbolsk og pinlig innskrenking.

Berit Austveg: Nå har vi et mye større fortrinn enn de hadde på 1970-tallet, fordi vi kan høste kunnskap fra andre land. Abortlovgivning og abortpraksis varierer enormt verden over, og vi vet etter hvert mye om hva som forårsaker høye eller lave aborttall. Vi vet at streng abortlovgivning skader og dreper kvinner. Fortsatt dør mellom 20 og 30 tusen kvinner hvert år, og 7 millioner behandles for komplikasjoner etter farlige aborter, utført i desperasjon. Vi vet også at streng abortlovgivning ikke fører til lave aborttall, ja, de har faktisk ingen innvirkning på forekomsten i det hele tatt. Men de fører altså til skader, mange alvorlige skader. I Norge dør ikke de som tar abort og skades ikke fysisk, men skamme seg, det skal de visst.

Sunniva Leikanger Yndestad: Polske kvinner fikk rett til abort på slutten av femtitallet og kvinner dro fra Norge til Polen for å abortere da det fremdeles var strengt lovregulert her. I dag er det omtrent umulig å få en lovlig abort i Polen. Dette er et skummelt eksempel som understreker at vi aldri kan senke fanene, men at vi tvert om må fortsette kampen og styrke retten til selvbestemmelse.

Abortloven stadfester at kvinner har rett til selvbestemt abort frem til 12. uke, men ikke lenger. Etter 12. uke er det ikke lenger selvbestemmelsen som råder. Nemndordninga forteller kvinner at vår selvbestemmelse stopper ved en eller annen tilfeldig, moralsk grense for når samfunnet mener at valget er vårt, og når det ikke lenger er det.

Nitten av tjue aborter utføres allerede før 12. svangerskapsuke og det er ingenting som tilsier at å fjerne nemndene vil øke antall seinaborter. De aller fleste kvinnene som må møte i nemnd får innvilga abort. Det betyr at nemndene i praksis kun er til for å fortelle oss at vi gjør noe galt når vi velger abort, og at det ikke er vi som veit best sjøl. Og nemdene er en forsinkende faktor som gjør at abortene skjer senere enn de hadde trengt.

Da Solberg-regjeringa i 2019 vedtok en innskrenking av loven brøyt de den tause enigheten om at den norske abortlova ikke skal røres. Dette åpna et politisk handlingsrom for å utvide og styrke loven, og det forventer vi at denne regjeringa, som nå sitter med makta, gjør noe med.

Berit Austveg: 95 prosent av abortene i Norge skjer altså før 12. uke. Da er det selvbestemmelse, men prosedyren er unødig komplisert, for loven sier at det må skje på sykehus. Anbefalingen fra Verdens helseorganisasjon er at tidlig-aborter bør skje i primærhelsetjenesten. Men i Norge følges ikke denne anbefalingen, og det fører til unødig ressursbruk, unødig tidsbruk, og til stigma. Nemdene gjør også at abort stigmatiseres. Å avbryte en graviditet utgjør et etisk dilemma, der ulike verdier står mot hverandre. Slike dilemmaer kan best løses av den gravide selv, og med støtte om hun ønsker og trenger det.
Jeg er i besteforeldregenerasjonen. For min generasjon, Sunniva sin og den imellom, har abort blitt stigmatisert, slik abort stigmatiseres i hele verden. På verdensbasis tar kvinner gjennomsnittlig abort en gang gjennom livet. I Norge tar gjennomsnittlig hver tredje kvinne abort gjennom livet. Dette er ikke et sært tema som angår noen få. Vi er alle berørt. Skam skader. Abort er ikke noe å skamme seg over.

Sunniva Leikanger Yndestad: Arbeiderpartiet kom med krass kritikk mot den forrige regjeringen, og lovet endring dersom de skulle vinne valget. Nå er vi i 2022, og arbeiderpartiet vant valget, men det kan se ut som at Jonas har glemt oss. Dette kan vi ikke finne oss i! Vi trenger en ny lov uten nemndene, der kvinnenes selvbestemmelse er det rådende prinsippet. Derfor skal vi legge press på regjeringa og kreve at arbeiderpartiet viser handling.

Ei nemnd skal ikke få bestemme over vårt liv, det klarer vi best sjøl!

Berit Austveg: Med dette vil vi ønske feminister av alle kjønn en fortsatt god kvinnedag.