Hvorfor skal nå samene ha en egen Pride?

Tor-Hugne Olsen: Sex på en fredag, Uke 35

Sommeren er over og vi er alle på vei tilbake til hverdagen. Jeg starter høsten med retur av «Sex på en fredag»-bloggen, hvor jeg har en ambisjon om å blogge minst to fredager i måneden.

Min kollega Luca Espseth og jeg tok høsten tidlig sist uke ved å dra til Kautokeino hvor Sápmi Pride ble avholdt. Vi har i løpet av det siste året møtt mange forespørsler om å oversette deler av vårt seksualitetsundervisningsmateriell «Uke 6» til nynorsk og samisk. De første henvendelsene kom for et knapt år siden da vi var vertskap til den første nasjonale seksualitetsundervisningskonferansen i Norge. Helsesøstre og lærere fra Finnmark oppfordret oss til å legge deler av «Uke 6»-jubileumsfeiringa i februar til Finnmark. Helsestasjonen i Tana inviterte oss til et stort arrangement for ungdomsskoleelevene i Tana og Nesseby på Miljøhuset ved Tana Bru, i samarbeid med deres helsesøster Ingunn Eriksen og stortingsrepresentant Kirsti Bergstø (SV).

Sápmi Pride er en anledning til å bli bedre kjent med det samiske skeive miljøet og samtidig hjemstedet til de samiske myndighetene. Og siden jeg har samiske røtter selv, fra Tana, har jeg og en personlig interesse av å følge dette opp og lære litt. Det er tredje gangen Sápmi Pride blir avholdt. Første gang var i Kiruna i Sverige og andre gang var i Karasjok. Utfra at aktiviteter skal skifte mellom de fire land som Sápmi dekker, var det Inari i Finland som skulle vært vertskap i år. Men skuffelsen over at kirkerådet i Kautokeino, Norges viktigste samiske kommune og vertskap for det norske sameparlamentet, hadde besluttet å ikke følge Kirkemøtets beslutning om å likestille ekteskap i kirken med en felles liturgi, gjorde at Priden ble flyttet til Kautokeino.

Det var med svært blandede følelser folk gikk i gang med planleggingen, noen klart skeptisk til mulighetene til å få til noe i Kautokeino. For meg var det en overraskelse å oppdage at Karasjok ble ansett som så mye mere progressivt enn Kautokeino. Da jeg vokste opp var det ansett motsatt. Denne negative starten gjorde imidlertid lokalsamfunnet helt skam på, ved å stille sterkt opp fra start til slutt. Åpninga ved Kautokeinos ordfører Johan Vasara (AP) var sterkt støttende. «Vi er veldig glade for at dere har lagt Pride hit, og selv om begrunnelsen for å komme ikke er den beste, så skal vi gjøre vårt beste for at dere skal føle dere velkommen og ha en fin tid her. Mest gleder jeg meg til å gå i paraden i morgen». Sametingets president Aili Keskitalo (NSR) var like klar og tydelig i sine meldinger og ønskemål i sin åpningstale, hvor hun også tok et oppgjør med mye av det som har skjedd i forhold til skeive samer opp i gjennom tidene. «Det er ikke slik at vi har noen å tape i Finnmark. Om samer ønsker å dra til Tromsø eller Oslo fordi de har lyst, så skal vi selvsagt støtte dem, men når noen flytter fordi de føler at de må for å kunne leve ut sin seksualitet, da taper vi mere enn dem.»

Etter åpninga arrangerte Pride en samtale med prosten for Indre Finnmark prosti, Egil Lønmo, som Kautokeino prestegjeld tilhører. Her ble flere sider av debatten belyst og han gjorde det klart at han var prost for alle og at samtalene om hva presten i Kautokeino gjør fortsetter. Kvelden ble avsluttet med fest på campingplassen som hadde pyntet med skeive sameflagg, og mange av de andre gjestene var med rundt bålet.

Lørdagen våknet vi til iskald vind og regn, og vi fryktet alle at paraden kom til å ha få deltakere. Ved ankomsten til den samiske høyskolen hvor vi skulle starte ble vi imidlertid alle overraska. Det strømmet til med folk, de fleste folk arrangørene ikke kjente. Jeg så at arrangørene ble både overraska og glade da folk kom bort til de for å takke for at de arrangerte dette, og at de selvsagt skulle komme for å støtte. «Fire grader er da milde sommeren. Det snør jo ikkje», som en eldre mann sa, til stor underholdning for de som hørte på. Jeg er litt ambivalent i forhold til at «alle» nå går i Pride-tog, og tenker av og til at den frykten og spenningen og følelsen av å vinne over seg selv de første gangene en våger seg dit er borte. Når jeg så på noen av tenåringene flere sammen med sine foreldre, så jeg imidlertid akkurat den sammen klumpen i magen som jeg kjente på selv de første gangene jeg gikk nedover Karl Johan på midten av 1980 tallet. Det hjelper ikke at toget er fullt av ledende samfunnstopper inkludert Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen, ordfører og sametingspresident. Det er likevel hindre vi skal over. Og da vi gikk nedover hovedveien og så alle som sto langs veien og heiet eller halvt skjulte seg bak hjørner eller vinduene i bilene sine fikk jeg nok et flash back til 80-tallet. Den gangen ropte vi. «Vi er mange flere – resten står blant dere». Etterpå hadde Sex og Politikk stands sammen med mange andre organisasjoner og institusjoner, hvor vi fikk mange gode tilbakemeldinger (innendørs heldigvis, på den samiske høyskolen). Under middagen satt jeg ved siden av en av de lokale lesbene, og spurte henne hva hun synes om paraden. «Ikke spør, da begynner jeg å grine. Nå føler jeg virkelig at bygda mi er bak meg!». Den stille majoritet fikk sjansen til å si hva den mente og den snakket høyt og tydelig!

Jeg er veldig glad at jeg dro og kommer helt sikkert tilbake. En stor gratulasjon til Dávvet Brun-Solbakk og de andre aktivistene som fikk i gang slik et flott arrangement. At den viktigste samiske ungdomsorganisasjonen bruker sine ressurser til å få til dette viser at en trenger ikke bo i Oslo for å leve sitt liv som en vil!